Mikkel, Mikkel, stå op, Mille skriger igjen!
Jeg husker hvordan lille Anders klønet i min trøye mens jeg ikke klarte å åpne øynene. Søvnen var så dyp at jeg lengtet etter å kvele broren med et rop, for så å gjemme hodet under puten og forsvinne inn i den varme, stille mørke. Jeg ønsket helst ingen drømmer, for i natt hadde jeg igjen sett faren sitte på verandaen til bestemorens hus, klappe meg på hodet og spørre:
Hvordan går det, min sønn? Er det tungt? Beklager at alt er sånn Jeg ville ikke at Mille skulle gråte igjen Du
Mikkel rev seg ut av døsens tåke og falt nesten av sengen. Mille skrek så høyt at jeg endelig våknet. Anders satt på sin seng og så på hvordan den store broren lå i dynen.
Har du ropt lenge? jeg børstet bort de uklippede hårene med fem fingre og gikk bort til søsterens vugge. Du er min høyrøstede! Hvorfor roper du så høyt? Mamma er ikke hjemme. Hun kommer først om morgenen. Kom hit!
Mille var nesten rød av rop. Jeg løftet henne lett ut av vuggen, nikket til Anders som allerede hadde en ren bleie klar, og holdt barnet tett inntil seg.
Åh, du duftende lille skatt! Du roper så riktig, men litt stille, ja? Kanskje ikke alle naboer har hørt deg ennå. Jeg fikser det, bare vent litt.
Hun ropte litt roligere da hun hørte min velkjente stemme, og etter noen minutter drakk hun ivrig av flaske med melken jeg hadde blandet.
Gressen! jeg strøk hennes pannen med leppene, en gest jeg hadde gjort utallige ganger, så jeg trengte ikke lenger et termometer for å sjekke om hun hadde feber. Kunne du ikke ventet med mamma? Men hun kommer trøtt, og vi er her. Spis opp, så får vi sove mer. Anders! jeg smilte til broren. Der har du gjort en god jobb! Du sover, i motsetning til oss, ikke sant, Mille?
Mille, som knapt var seks måneder, søpte igjen fra flasken og slapp sutteflasken. Jeg la henne forsiktig på skulderen for å unngå et nytt skrik, og gikk rundt i rommet mens jeg klappet på ryggen hennes.
Bra gjort! Nå kan du legges i sengen! jeg la henne ned og så på klokken.
Skulle jeg gå til sengs? Det var bare litt over en time til neste time, men jeg hadde fem i biologi og to i fysikk. Jeg var skyldig i å ha spilt «Sjøslag» med Valdemar i timen i stedet for å lytte til fysikklæreren. Jeg hadde gjort en dum feil. Men nå måtte jeg nok gå gjennom de siste avsnittene, for om to uker var det foreldremøte, og jeg ville ikke at mamma skulle rødme av skam. Jeg husker hvordan hun ropte:
Mikkel! Dette holder du ikke! Du er stadig for sent ute! En gang til, og du blir kastet inn på rektorens kontor!
Det var vanskelig å forklare at forsinkelsen skyldtes mors arbeidstider, ikke min egen latskap. Så jeg måtte bli hjemme med Mille og så skynde meg for å ta Anders til barnehagen. Man kan jo ikke la barna være alene hjemme, for da får mamma problemer. Hadde faren vært i live, hadde alt vært enklere. Mamma ville bodd hjemme slik hun gjorde med meg og Anders, og hun trengte ikke jobbe for å holde leiligheten vi hadde leiet siden bestemor kastet oss ut av huset.
Jeg ville ikke tenke på bestemor. Jeg forsto ikke helt hvorfor vi kranglet med mamma, men jeg hadde en mistenksom følelse. Bestemor var alltid høylytt, uten filter. Etter begraven kom hun for å besøke oss, ventet til mamma jaget barna ut av rommet, og begynte å anklage:
Det er din skyld! Du har oppdratt en hel kuldeklump som en kaninmor, og vadet med det! Hvorfor har du ikke gjort mer? Du har ingen samvittighet! Du har tatt livet av min sønn! Du!
Jeg klarte ikke mer. Jeg sprang ut av rommet, ignorerte den gråtende mammaen som prøvde å stoppe meg, og ropte mot bestemor:
Ikke tør du snakke sånn! Du vet ingenting! Ikke såre mamma! Pappa elsket oss! Han elsket Mille, og han elsket Anders også. Det var han som ville ha dem, ikke mamma. Hun prøvde å overbevise ham om at det var umulig å hjelpe. Man kan ikke oppdra barn i sånn stemning! Du bare klager hele tiden! Hvorfor kommer du til oss? Vi bor ikke lenger med deg! Gå bort!
Jeg husker fortsatt blikket hennes, like tungt som en stein. Hun åpnet og lukket munnen flere ganger før hun til slutt sa:
Du er fortsatt for ung til å heve stemmen
Ingen kan nå forsvare mamma, men jeg vil ikke la noen skade henne, skjønner du?
Hun så rett gjennom meg, og så så hun på mamma med en slags tristhet. Så ristet hun på hodet og forsvant, og sa at hun aldri ville komme tilbake. Jeg så henne av og til i byen, men lot som om jeg ikke så henne. Hun stoppet aldri opp når hun så meg, men hun så aldri tilbake. Jeg ville aldri snakke med henne, for jeg var redd for at hun skulle dukke opp når jeg var borte fra huset. Moren vår hadde allerede mistet melken da faren døde, og uten den kunne hun ikke fo
re Mille. Hvis tårene bare fortsatte, ville det bli verre. Jeg skjønte godt hva som kunne skje med en familie som vår.
Det var som med Polina i leilighet trettifem. Moren hennes drakk hele tiden, naboene klagde, og hun endte opp i barnevernet. Jeg hadde en gang sneket meg inn med gutta, som hadde en rusten gjerde med hull. Vi gjemte oss i busker og ventet på at Polina skulle gå ut på tur. Hun gråt så hardt, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle berolige henne. Vi ga henne sjokolade vi hadde fått av Sander, men moren vår bare klappet på hodet og sa at hun var stolt av ham, selv om han ikke hadde hjulpet Polina. Det føltes meningsløst.
Mamma vår drikker ikke, men man vet aldri. Tante Rikke, naboen, ropte igjen om at Mille skriker for høyt. Hva kan jeg gjøre? Mille er så liten. Hun får vondt i magen, tennene vokser, og hun har allerede tre små tenner. En tann har såret meg så mye at jeg nesten blødde. Små tenner betyr sterke tenner, men nå må jeg passe på at hun ikke tar i alt hun finner. I går sov hun med Sanders kanin i armene, men broren ble først sint, så ga han opp.
Klokken tikket, og jeg skrudde av vekkerklokken. Det var på tide å stå opp. Jeg måtte skynde meg til skolen, mens Anders måtte til barnehagen. Mamma skulle komme om et øyeblikk, og jeg måtte også lage frokost til alle.
Jeg var nesten ferdig med smørbrød da låsen på døren klikket, og mamma kom inn med en slitt kåpe. Hun klemte meg, strøk meg i kinnet og så inn i øynene:
God morgen, min ridder!
God morgen, min dronning!
Det var vår hemmelige hilsen siden jeg fant en gammel bok av Holberg på bokhyllen.
Hvordan går det?
Mille ropte igjen i natt. Jeg ga henne en flaske og smurte tannkremen. Hun roet seg.
Fikk hun en ny tann?
Ikke ennå, men tannkjøttet er hovnet. Ingen feber.
Flott. Mikkel, hva skulle jeg gjort uten deg?
Mamma jeg så bestemor igjen i dag.
Zoe (mammaens navn) frøs inn i armene på meg.
Hun sa noe? Snakket dere?
Nei. Hun sto ved inngangsdøren og så på vinduene. Da jeg gikk bort, snudde hun seg og gikk.
Zoe nikket, men så så jeg at hun ikke så meg. Hun tok meg i haken og så meg i øynene:
Mikkel, ikke vær sint på henne, ok? Hun er vanskelig, men hun er din bestemor. Selv om hun ikke liker meg, er dere alle hennes barnebarn.
Men hvorfor klager hun så mye?
Å, sønn noen mennesker mener at livet må leves på deres måte.
Hvorfor tror de de vet best?
Kanskje fordi de er eldre. Men du må få dine egne erfaringer.
Zoe smilte og sa:
Tiden går så fort! Du er i syvende klasse nå. En dag blir du voksen.
Hun strøk meg på kinnet og sa:
Hvis du ser bestemor igjen, ikke krangle. Lytt, så bestemmer du selv. Glem alt du husker fra den dagen Når sorg kommer, endrer den folk. Det er ikke ondskap, men smerte fra tap.
Jeg forsto ikke helt, men jeg visste at hun var snill. Jeg så på klokken og sprang opp.
Åh nei! Jeg er sen til timen!
Gå til andre timen! Zoe grep meg i den gamle Tskjorten og satte meg ved bordet. Du har ikke spist frokost!
Ingen tid, mamma!
Det går bra. Skolen vil ikke løpe fra deg! Du blir snart sterk!
Hun la frem tallerkenen med smørbrød og forlot kjøkkenet for å vekke Anders.
Et halvt time senere løp jeg til skolen, holdt fast i den hoppende lille broren.
Mikkel, vil du leke med meg i kveld?
Selvsagt.
Kan du lære meg å tegne en motorsykkel?
Ja.
En bil?
Ja.
Sashka! Jeg vil lære deg alt, men hold munnen lukket, det er kaldt ute, så gå raskt, greit?
Ja!
Sashka likte tanken på å ha storebror hele kvelden, og han var stille mens Mikkel gikk.
Mikkel, er du sint?
Jeg så overrasket på ham.
Nei, hvorfor tror du det?
Jeg vet ikke. Du er stille og øynene dine er som sorte sjakkbrikker.
Jeg tenker bare Gå og ikke gjør narr, ok? Moren får ikke vite det. Jeg fikser det selv.
Skal du sette den i hjørnet? spurte Sashka, og Mikkel pekte på ham.
Jeg skal ikke lære deg å tegne en bil!
Ikke! Sashka ristet på hodet. Mikkel, jeg lover å oppføre meg hvis Natalia ikke heller gir meg vann i sengen. Da kan jeg gi henne den, og vi tegner bilen i morgen, greit?
Man skal ikke såre jenter.
Natalia er ikke en jente! Hun er en luring!
Uansett, man vet ikke hva som skjer. Kanskje en gutt vil bli plaget senere?
Skal vi slå? spurte Sashka med hevede øyenbryn.
Hvem? forsto jeg ikke.
Ikke Mille! protesterte han. Guttene!
Å! Det er situasjonsbestemt. Men la oss unngå slag. Far sa at folk som slår er rare. De tenker først.
Jeg trakk en genser fra broren, rev av en skjorte og dyttet ham mot døra.
Skynd deg! Jeg kommer etter deg!
Hvorfor ikke mamma?
Mamma må gå tidlig på jobb. Snart er det jul, og butikken har mye å gjøre.
Jeg forstår! Sashka nikket seriøst. Han visste at mamma jobbet i en døgnåpen matbutikk. En gang hadde vi gått med ham dit, og han hadde vært redd for å gå seg bort, så han holdt meg i hånden. Mille var ikke født ennå, og faren var fortsatt levende Når jeg tenkte på faren, fikk jeg en klump i halsen, men jeg så bort på Natalia. Jeg måtte holde meg fra å holde på, ellers ville han gråte som liten gutt og bli ertet av de andre som en “kornkorn”.
Valentina, rektorens dam, holdt sitt løfte. Dagen etter måtte jeg gå til rektorens kontor. Hun leste opp alle mine “bragder”, både ekte og oppdiktede. De oppdiktede var flere, men jeg holdt meg i ro.
En vanskelig gutt! Veldig vanskelig! sa hun til Maren, skoledirektøren. Vi må gjøre noe, ellers blir du i PPU eller verre, og vi får trøbbel.
Maren så på meg med en blanding av nysgjerrighet og undring. Da hun var ferdig, spurte hun meg om jeg ville ha te.
Te? spurte hun.
Jeg nikket, selv om jeg ikke visste hva jeg skulle svare.
Du er forsinket ikke fordi du vil?
Jeg mumlet et nei.
Hjelper du mamma?
Jeg nikket.
Mille er liten, og det er tungt for henne. Du er likevel voksen nå.
Du er allerede en mann, Mikkel. Det gjør meg stolt. Hvis du holder deg, vil mamma være stolt av deg. Jeg vil ikke straffe deg for å komme for sent, men jeg ber deg prøve å komme i tide. Og ikke bekymre deg for Valentina, jeg snakker med henne. Jeg tror ikke du er en kandidat for å bli registrert i PPU eller skape problemer for skolen. Er jeg rett?
Jeg nikket stille og tok en sjokolade fra skuffen.
Du er sulten?
Nei, vi spiste frokost. svarte jeg mekanisk, men så kom jeg på at mamma hadde gitt oss frokost før hun gikk. Hun hadde sagt at jeg så tynn ut.
Det er normalt i din alder. Dere er som elvefisk som svømmer hele dagen! Åh, Mikkel, jeg kunne trenge litt av energien deres.
Maren lo, og jeg pustet lettet ut.
Elevene som ventet utenfor rektors kontor med en gang i timen, kastet spørsmål på meg, men jeg avfeide dem:
Hun ropte at jeg var sen. Jeg ville ikke skuffe mamma.
De mistet interessen, og jeg satte meg på vinduskarmen i korridoren med fysikkboken. Jeg hadde ikke lest avsnittet om krefter om morgenen, men kanskje jeg kunne klare det nå? Jeg fikk en femmer på oppgaven, så fysikklæreren smilte og sa:
Ikke stress, Mikkel, jeg ser du har gjort lekser.
Hjemme hjalp jeg mamma med å rydde, og etter å ha “turt” Mille, satte jeg meg til leksene. Sashka ville ikke gi meg fred om kvelden, så jeg måtte tegne både bil og motorsykkel. Været var dårlig, så vi holdt oss inne.
Klokken ringte, og jeg hørte en merkelig lukt. Jeg løp til kjøkkenet, men ovnen var av. Lukten ble sterkere. Jeg skjønte at noe var galt og løp inn i rommet. Jeg nærmet meg Milles seng, men snudde meg.
Sashka, ta på deg klærne! Raskt!
Jeg trakk på ham varme bukser og jakke, og hjalp ham med skoene. Jeg grep mammaens papirer hun sa alltid de var viktigst. Jeg tok også Milles varme overall.
Jeg fløt den søvnige søsteren ut av sengen og befalte:
Raskt ut!
Sashka, forvirret, prøvde å gå ut, men jeg ropte igjen:
Hold fast i lommen min, forstå? Hold deg fast, ellers går du deg bort!
I trappen hørte jeg naboer rope, men jeg fortsatte ned, trakk på Mille en lue, og hun våknet og skrek som en sirene. Det var tydelig at noe brant.
UDa brandevæsken endelig blev slukket, stod vi alle samlet i den kølige morgentåge, taknemmelige for livet og for hinanden.
