Da han oppdaget at barnet hadde blitt født med en funksjonsnedsettelse, hadde moren for elleve år siden skrevet en avslagserklæring. Søren Iversen hadde sett den selv den dagen han leverte personlige papirer til helsesenteret. Sykepleieren ga ham en bunke mapper, ba ham følge etter, men så ringte telefonen og hun hastet bort, viftet med hånden mot helsesenteret og ropte: «Du får klare det selv». Hun tenkte aldri på at Søren, når han åpnet sin egen mappe, ville lese morens avslagserklæring.
I barnehjemmet ventet alle barna på sine foreldre, men Søren sluttet å vente. Han sluttet også å gråte. Et tynt, jernrøddekt hjerte vokste rundt ham, som avverget både andres sår, ensomhet og mangel på kjærlighet.
Som i alle barnehjem fantes det tradisjoner. På kvelden før nytår skrev alle beboerne brev til Julemanden. Direktøren leverte brevene til sponsorer, som så godt de kunne prøvde å oppfylle ønskene. Noen av brevene nådde også luftforsvarets skvadron. De fleste barna ba om ett mirakel: å finne far og mor. De som åpnet slike brev, strevde i undring over hva de skulle gi i gave.
En dag fikk luftforsvarets ingeniørmajor Henrik Lund et slikt brev. Han stappet det i lommen på flyuniformen og bestemte seg for å lese det hjemme, sammen med sin kone og datter, før han skulle bestemme hva de kunne kjøpe til barnet.
Om kvelden, da familien satte seg ned for å spise, husket Henrik brevet, rev det opp og leste høyt: «Kjære voksne, hvis dere kan, gi meg en bærbar PC. Ikke kast penger på leker eller klær. Her har vi alt vi trenger. På nettet kan jeg finne venner og kanskje også slektninger». Under skrev det: «Søren Iversen, 11 år».
«Jøss, for en smart liten gutt», sa kona. «Han kan virkelig finne alt på nettet». Datteren Liva, med en rynket panne, tok brevet, leste det igjen og tenkte høyt. «Pappa, han håper egentlig ikke å finne foreldrene sine», sa hun, «han leter ikke fordi de er borte. For ham er en PC bare en redning fra ensomheten. Se, han skriver: «finne venner eller slektninger». Selv fremmede kan bli slektninger. La oss ta alle pengene fra sparebøtta mi, kjøpe en PC og gi den til gutten».
Nyttårsaften i barnehjemmet gikk som vanlig: et lite teaterstykke, så kom Julemanden og Snemanden og tente juletrærne. Gjestene sponsorer og noen familier delte ut gaver. Noen barn fikk ta med seg et familiemedlem på ferie.
Søren ventet som alltid på at noen skulle plukke ham opp. Han var vant til at kun de vakre jentene fikk oppmerksomhet. Guttene ble oversett. Brevet han selv hadde skrevet, var akkurat som alle andres han hadde bare skrevet det fordi han kunne. Denne kvelden så han en pilot i uniform blant gjestene. Hjertet hans slo litt raskere, men han snudde seg bort og pustet stille. Da han fikk en pose med godteri, haltet han mot døren.
«Søren Iversen!», ropte han og snudde seg. Bak ham sto piloten. Søren frøs av overraskelse og visste ikke hva han skulle gjøre.
«Hei, Søren!» sa piloten. «Vi har lest brevet ditt og vil gi deg en gave. Men først, la oss bli kjent. Jeg heter Anders, men du kan kalle meg onkel Anders.»
«Jeg er tante Natasja», sa den vakre kvinnen som stod ved siden av ham.
«Jeg heter Liva», smilte jenta. «Vi er faktisk på din alder.»
«Og jeg er Søren Obroth», svarte han.
Liva ville stille et spørsmål, men mannen rakte Søren en liten eske og sa: «Dette er fra oss. Kom med, så viser vi deg hvordan du bruker den.»
De gikk inn i et tomt rom hvor barna pleide å gjøre lekser om kvelden. Liva viste ham hvordan han skulle slå på og av den bærbare PCen, logge inn, gå på nettet og registrere ham på «Kopi af Kontakten». Anders satt ved siden av og ga noen hint av og til. Søren følte en varm, beskyttende kraft fra ham.
Jenta skravlet som en sprek fugl, men gutten merket at hun ikke var en plagsom gnager; hun kunne PCen som en proff, og hun trente i en idrettsforening. Da de skiltes, omfavnet kvinnen ham. Duftene fra parfymen hennes kittlet nesen og fikk tårene til å krype opp. Søren stod stille et øyeblikk, holdt pusten, så slapp han den og fortsatte nedover korridoren.
«Vi kommer tilbake!», ropte Liva.
Sørens liv endret seg radikalt. Han brydde seg ikke lenger om kallenavn og ignorerte de andre barna. På nettet fant han masse nyttig. Han hadde alltid vært fascinert av fly. Han lærte at den første masseproduserte militærtransportflyet var An8, designet av Antonov, og at An25 var en variant.
Helgene kom onkel Anders og Liva på besøk. Sammen gikk de til sirkus, spilte på arkademaskiner og spiste iskrem. Søren var alltid sjenert, trakk seg unna, fordi han syntes det var pinlig at de betalte for alt.
En morgen ble han innkalt til direktørens kontor. Da han gikk inn, sto tante Natasja der. Hjertet hans dunket brått, og han følte en tørrhet i halsen.
«Søren», sa direktøren. «Natasja Vilhelmine ber om at du får to fridager med henne. Hvis du er enig, gir jeg deg fri.»
«Søren, i dag er Luftfartens dag. Onkel Anders skal ha en stor feiring. Han inviterer deg til arrangementet. Skal du bli med?»
Søren nikket entusiastisk, uten å klare å finne ord.
«Det er bra», sa kvinnen og signerte et skjema.
Forsiktig tok Søren hånden hennes og gikk ut sammen med henne. Først stoppet de i et stort klesbutikk i Københavns sentrum, kjøpte jeans og en skjorte. Da de så de slitte joggeskoene hans, tok Natasja ham med til skotøyavdelingen. Størrelsen hans var merkelig den ene foten var litt større enn den andre.
«Ingen fare», sa hun. «Etter feiringen drar vi til en ortopedisk klinikk og bestiller deg spesialtilpassede sko. Den ene vil ha en spesiell såle, så du går rett og ikke halter lenger. Ingen vil merke det.»
Deretter besøkte de en frisørsalong, før de dro hjem for å hente Liva. Søren trådte for første gang inn i et vanlig hjem. Lukten av familiært liv, varme og noe som føltes hjemme, omsluttet ham. Han satte seg forsiktig på kanten av sofaen, så rundt seg. Rett foran ham stod et enormt akvarium med fargerike fisker noe han bare hadde sett på TV.
«Jeg er klar», sa Liva. «La oss gå, mamma kommer etter oss.»
De tok heisen ned til bilen. Ved lekeplassen så en gutt leke, men da han så dem, ropte han: «Kælkemandkælkemand!»
«Vent et sekund», sa Liva og gikk bort til den skrikende gutten. I samme øyeblikk så Søren hvordan hun plutselig snudde seg, og gutten falt i sandkassen.
«Hva i all verden?», spurte han mens han lå i sanden. «Jeg bare tuller.»
«Tull på et annet sted», svarte jenta.
Flyplassen var malt i mange farger. Onkel Anders møtte dem og viste sin flymaskin. Da Søren så den enorme sølvglinsende flyet på nært hold, ble sjelen hans fylt av ærefrykt. Deretter fulgte et luftshow. Folk vinket til himmelen, ropte av glede. Da Anders fly dukket opp, vinket Liva og ropte: «Far flyr! Far!»
Søren hoppet opp og ropte i begeistring: «Far! Se faren fly!»
Han merket ikke at jenta hadde blitt stille og så på moren, som tørket tårene.
Senere, etter middagen, satte Anders seg ved siden av Søren, la en arm om skulderen hans og sa: «Vi tror at alle mennesker skal bo i en familie. Bare i en familie kan man lære å elske ekte, ta vare på hverandre, beskytte og bli elsket. Vil du bli en del av vår familie?»
Et stramt knute dannet seg i Sørens hals og klemte pusten. Han presset seg mot mannen og hvisket: «Pappa, jeg har ventet på deg så lenge.»
En måned senere forlot den lykkelige Søren barnehjemmet. Han gikk stolt ned fra trappen, holdt fast i farens hånd, og nesten uten å halte gikk han mot porten. Ved inngangen stoppet de. Søren så tilbake, vinket til de andre barna og de ansatte på verandaen.
«Snart går vi over grensen hvor ditt nye liv begynner», sa faren. «Glem alt det dårlige som skjedde her, men husk de som sto på verandaen. De hjalp deg å overleve. Vær alltid takknemlig for de som har støttet deg i livet.»
